Vi har ingen strømkrise
Vi trenger heller ikke å få det, hvis netto eksport nå stoppes inntil magasinene fylles tilstrekkelig.
Det vi har i Norge er en strømpriskrise, og den vil bli verre hvis den ikke møtes med ny politikk.
Uten det kan den historiske strømprisfordelen Norge har hatt også være borte for alltid.
En mulig knapphet på strøm har for tiden stor oppmerksomhet i mediene. Vi har mange muligheter til å løse et slikt kortsiktig problem, uten at familier blir satt på gata og bedrifter sendt til skifteretten.
En varig strømpriskrise er imidlertid langt farligere for samfunnet vårt enn om vi i en tenkt situasjon måtte redusere strømforbruket i en periode.
Hvis vi ikke får kontroll med strømprisene, vil det i tillegg til å rasere husholdningenes økonomi, få katastrofale konsekvenser for alt næringsliv.
Arbeiderpartiet og Senterpartiet har i regjering allerede gjennomført en rekke viktige politiske endringer, og reversert mye av den negative politiske arven etter 8 år med borgerlig styre.
Det er på høy tid at regjeringen nå, i tillegg til å gjennomføre krisetiltak, også endrer energipolitikken, den vi arvet fra forrige regjering.
Hvis ikke vil regjeringspartiene måtte gå bratte motbakker ved valgene i 2023 og 2025.
En endret energipolitikk vil nødvendigvis måtte adressere hovedårsaken til strømpriseksplosjonen, nemlig den stadig økende integreringen av det norske strømmarkedet med markedene i EU og Storbritannia.
Dette har ført til at vi nå importerer skyhøye strømpriser fra kontinentet og Storbritannia, gjennom sjøkabler med langt større samlet kapasitet enn det som trengs for at vi skal ha full forsyningssikkerhet.
Den energikommisjonen vi deltar i, har som hovedoppgave å komme opp med forslag nettopp til hvordan vi som land kan reetablere strøm som infrastruktur, og strømpriser som gir oss tilbake den konkurransefordelen som nå er borte i hele Sør-Norge.
Energikrisen i Vest-Europa er et resultat av flere års feilslått energipolitikk, med skyhøye strømpriser som resultat.
Den tragiske krigen i Ukraina har forsterket problemene, men det var ikke Russlands brutale angrep på nabolandet som utløste krisen.
Allerede i valgmåneden september i fjor, før gassflyten fra Russland avtok og mer enn fem måneder før Putins angrep, var norske strømpriser i Sør-Norge fire ganger høyere enn snittprisen de fem foregående årene.
Det moderne Norge ble bygd på vannkraften, og – vel å merke – på at strømprisene i Norge lå vesentlig lavere enn i landene vi konkurrerer med.
I næringslivet er det så langt i hovedsak små og mellomstore bedrifter som er hardest rammet av strømpriseksplosjonen, fordi de kjøper strøm i spotmarkedet.
Prosessindustrien kjøper en stor del av strømmen på langsiktige kontrakter, inngått i en tid med helt andre priser. Når nye kontrakter skal signeres i denne industrien, vil det måtte skje i et dramatisk endret marked.
Resultatet av det kan bli omfattende industridød i Distrikts-Norge.
Det er positivt at det er innført krisetiltak som strømstøtteordninger for husholdningene og for deler av næringslivet.
Samtidig tilsier situasjonen nå at de midlertidige ordningene snarest blir forsterket og utvidet til å omfatte alt næringsliv og sektorer i samfunnet som fram til nå ikke er blitt kompensert.
Dette er riktig som midlertidige krisetiltak, men det løser ikke det grunnleggende problemet.
Nemlig at strømprisene i Norge nå fastlegges i land der norske myndigheter ikke kan gjøre noe fra eller til, og at den historiske strømprisfordelen Norge har hatt kan bli borte for alltid.
Det har ikke manglet på advarsler imot at det som nå skjer kunne skje.
Da Solberg-regjeringen i 2014 gav konsesjon til de to siste kablene, til Tyskland og England, skjedde det etter tunge protester i høringsrunden, blant annet fra LO-forbundet Industri Energi og NHOs landsforening Norsk Industri.
Også en rekke industribedrifter, som Norsk Hydro, Eramet, Alcoa, Boliden, Eramet, Fesil, Ineos, Sør-Al og Yara var sterkt kritiske til at konsesjon skulle gis uten at konsekvensene for framtidige strømpriser var bedre utredet.
Tilslutningen til EUs tredje energimarkedspakke i mars 2018 skjedde som kjent etter hard politisk strid i Stortinget.
Nå er EUs fjerde energimarkedspakke på vei til behandling. Blir også den godkjent, vil det politiske handlingsrommet i energipolitikken være ytterligere innsnevret.
For i EUs energimarked er prinsippet nettopp at strømprisene skal bli så like som mulig i hele unionen.
Dette betyr at Norge faktisk – og utrolig nok gjennom egne politiske vedtak – setter vår historiske konkurransefordel i spill.
For videre elektrifisering og til ny industri har Norge behov for betydelig mer kraft. Den bør vi skaffe fram selv, og dermed ikke bli avhengig av netto import.
Vi kan skaffe fram mye ny strøm ved å oppgradere vannkraften vår.
Vi kan frigjøre store mengder strøm gjennom langt mer aktiv satsing på energieffektivisering.
Og også i vårt land kan solenergi gi betydelig strømproduksjon.
For vår konkurransekraft hjelper imidlertid ikke mer strøm, dersom vi fortsetter å tillate at strømprisene i Norge settes i andre land.